Jeg må nok skyte den anda.

Idag fant jeg Båntjern. Jeg tror det var det tjernet jeg og frøken Grepperud egentlig lette etter, men aldri fant. Nå fant jeg det, i alle fall. Det var skikkelig vakkert. En lav høstsol, glitrende vann, ender i vannet og brunoransje blader på bakken. Jeg satt meg ned med en bok og litt mat, og det var veldig fint.
Men så, like til høyre for meg kom en mann som bar på et gevær med en hund etter seg. Jeg antok at det var jakt av noe slag, helt til jeg så den signalgule vesten han hadde på seg, med ordene "Oslo naturforvaltning" på ryggen. Han beveget seg rundt tjernet med hunden etter seg, og jeg tenkte ikke noe mer på han, før han etter en stund henvendte seg til meg.
"Du!..... ja, du!" (han mente meg).
"Ja?", sa jeg, litt overrasket over å bli tilsnakket av en fremmed (slik skjer ikke i byen, for å si det sånn.)
Han så på meg.
"Ja, du skjønner.. Jeg må nok skyte den anda der..Den har en skade, og ja, du vet. Det er ikke bra for en and. Jeg ser du sitter der og spiser, og dette kommer ikke til å bli så veldig hyggelig. Ja..sånn at du vet det."
Jeg så på han med store øyne, prøvde å se etter om dette var en spøk.
Det var det ikke.
"Ok, men kan jeg spise opp maten min først, eller må dette gjøres med en gang?"
"Neida, spis opp, du. Så tar jeg det etterpå. Bare bli ferdig, det går fint."
Så jeg spiste opp maten min og gikk derfra så raskt jeg kunne.
Jeg lurer litt på hvordan det gikk med den anda.
Ikke så bra tror jeg.
Hyggelig førstetur til Vettakollen.